Tilbake til fortiden

Brooke har faatt seg ny ballmarkoer: En minigolfbil!

"Unnskyld, men kan du flytte bilen din 2 til venstre siden den er i min linje, takk?"

Mel ELSKER sterk mat, og da vi var paa lokal restaurant i ABQ fant vi en haug med chili som hang utenfoer en krydderbutikk. Dette falt i smak hos vaar senior Mel =) Personlig holdt det lenge aa bare ta bilder, ellers hadde jeg ikke vaert kapabel til aa spille dagen etter.

Innhentet av gode minner, vakre omgivelser, kort reise og masse god meksikansk mat. Albuquerque er ikke noe sted jeg vil bo i, men herlighet for en bra bane! Kan vel si at av de faa fairwayene jeg traff saa var gresset veldig tett og veldig kort, og greenene var i tipp topp stand, og raske som uvaer. Banen ligger i en skraaning, saa alle greenene heller nedover mot veien. Dette er en hemmelighet jeg har visst siden freshman year, saa jeg visste at jeg trengte aa ha koll paa hvor veien var. Langs veien gaar det en liten elv, saa det er nok en del av grunnen, siden ABQ for det meste bare er oerken, slanger, kaniner og en og annen importert meksikaner.

Vel, par 73, 5 par-5 hull der jeg kan naa alle sammen paa to, hjalp ikke stort paa scoren. Korte par-3 hull der du trenger aa gi ballen mye spin og par-4 hull med strategiske bunkere og hellinger. Dette betyr at banen i utgangspunktet er perfekt for meg! Og joda, det var den, hvert eneste lille gresstraa helt frem til den kortklipte greenen. Etter de foerste 9 hullene foerste dag hadde jeg lyst til aa finne et tre og hugge loes med putteren, men saa skjoente jeg at det ikke var putterens feil siden jeg har puttet excellent fra jeg kom tilbake til USA og til og med treningsrunden i ABQ. Jeg forsto kjapt at det derfor var meg, altsaa spilleren som burde finne en stein og faa banket inn litt nytte. Det ble litt bedre siste ni, men da satte jeg opp 5 slag innenfor en meter, og jeg misset heldigvis ikke alle ;)

Andre runde var preget av det samme. Faa fairwaytreff og boetter med gode jernslag inn til greenene reddet en ellers saa begredelig dag, selv om 80 er skammens grense. Da jeg kom inn etter disse to rundene hadde laget et moete (som alltid) og etter det hentet coach meg og sa "Foelg meg ned paa puttinggreenen, saa skal vi finne ut av ting". Dermed maatte jeg forklare hva/hvordan/hvorfor jeg foelte det som jeg gjorde, og vi tenkte som saa at siden teknikken er bra, saa ligger det i hodet, dvs. rutinen. Vi forandret noen smaating, og jeg fikk "okkupert" hodet med aa se ballen gaa i hullet og hoere den gaar i mens jeg staar bak ballen.

Dag tre startet forbloeffende bra. Tap-in par paa 8ern og paa 9ern ble det ENDELIG en putt over 3 fot som gikk i (etter en begredelig foersteputt paa 9ern som stoppet 2 meter forbi), og BIRDIE!!!! YES, YES, YES! =) Jeg var veldig glad og tenkte at dette kan bli en bra dag. Bring it on... Saa kom skrekken: Jeg ble rammet av en push-slice fra tee og havnet i en skraaning full av smaastein, tistler og oerken, cirka 30 meter fra fairway. Og midt i siktelinja hadde jeg et digert tre, plassert der for aa skremme livet av alle som havner til hoeyre om fairway. Jeg dro fram et 4-jern og punch-fadet den under grenene til treet og jeg hadde plutselig bare 50 meter igjen til pinnen. "For et slag!" sa dommeren. Det sa jeg og, inni hodet mitt og gliste. Gikk av med en sikker par paa 10'ern, og 11, 12, og 13 gikk tilnaermet knirkefritt selv om jeg satte opp approachen til godt innenfor 5-meters avstand. Kan si at jeg i snitt paa disse tre rundene hadde en gjennomsnittlig avstand ved GIR paa 13 fot, og 15 fot er +- 5 meter. Saa da har dere litt facts aa smatte paa. Det har coach, Dr. Rhea og jeg ogsaa. Det er en grunn til at jeg skal snakke med Jonas i dag!

Hvordan sisterunden endte +2 etter utrolig mange bra slag er for mange et mysterium, deriblandt for coach, men igjen: MANGE putter. 37, 35 og 34 putter gjoer ikke akkurat susen, saa naa blir det aa forske litt saa jeg vet hva jeg kan trene paa for aa kunne spille bra i Chicago (om coach tar meg ut da.... hehe)

Kan vel si at mine tanker gaar tilbake til fjoraarets turnering, da jeg spilte 69, 73, 71 og jeg tuktet enda raskere greener med to hender og et par nysgjerrige oeyne. Det siste jeg vil si er at daarlig golf skjer med alle, og at det er et normalt syndrom blandt golfere. Saann har det alltid vaert, og jeg kan med sikkerhet si at det kommer noen nedoverbakker denne sesongen, der jeg bare kan slippe meg loes og la skiene gaa paa automaten. Som de fleste ungdom engang sa: Null stress joggedress!

Naa venter noen timer med study hall og god trening med putteren!

Hasta la vista (eller no')

Racka Ray