Heihei ladies and gents, gutter og jenter, familie og venner, og de som bare er innom for en titt (whoever you are).
Denne uken har vaert utrolig paa alle maater. Ikke bare er det to uker til skolen er helt ferdig -over -kaputt -finito -DONE! Dette betyr at jeg har nesen boret ned i boekene, brillene paa og en mobiltelefon satt paa "Stille"-modus. Det er ogsaa uken der vi dro til Arizona for aa spille Conference (!!!!!!!!!!!), spiste en delicious burger med perfekt fries (for en gangs skyld), stiftet et nytt bekjentskap med Advil (smertestillende) som jeg haaper kan ta slutt fort som eff, og datoene der vi fikk kjoere limousin fra flyplassen og tilbake til campus... Ja, folkens; livet er mer enn det blotte oeyet kan se.
Som jeg har nevnt over, saa er skolen paa hell. Det er baade en god ting og en daarlig ting. Den gode delen av det er at SKOLEN SNART ER FERDIG, og det sier seg selv. Den daarlige delen er at det er usannsynlig mye aa gjoere. Kjipt...
Neste del av uken besto av en reise til Arizona, naermere bestemt Scottsdale. Stedet er egentlig fylt av stoev, sand og kaktus, men midt ut i oerkenen bestemte de seg for aa bygge en Resort med det rareste navnet jeg har hoert paa leeeeeeenge: WigWam Resort! Herlighet, tenkte jeg... Jaja. En positiv overraskelse var jo at stedet var fantastisk, maten var sjokkerende og usannsynlig god og banen var i knallstand. Mitt spill har begynt aa komme seg naa, og jeg er endelig trygg paa svingen og posisjonene deretter. Jeg vet hva jeg skal jobbe med, hva som skjer med ballen og svingen kombinert, og putteteknikken har endelig blitt en god vane.
Mine lagvenninner og jeg hadde en fantastisk tur, og etter en bra foersterunde av oss alle sammen kunne vi sove med et smil om munnen og soete tanker om en aldri saa liten Conference Championship ring. Min putting denne dagen var av det variable slaget, og samtlige bogeys var 3-putter eller chip-2-putt. Dagen etter var det litt hit og dit for oss alle, men vi fikk hentet oss inn igjen de siste seks hullene. Etter min latterlige 79-runde der jeg plasserte en lostball i et tre paa det 18. hullet og kostet paa meg en 8'er der, ble jeg satt paa rangen av coach i tre timer. 3 timer senere tok jeg en dusj og satte kursen for middag med laget som hadde tatt seg en liten lur mens jeg sto paa rangen den siste timen.
Dag tre var en sann fornoeyelse. Med litt mer selvtillit etter den gode treningsoekten dagen foer dro jeg til med en knall-drive paa hull 1. Tap-in par paa hull 1 og jeg foelte meg komfortabel. Etter 8 strake par satte jeg en 70-meters wedge til droeye 2 meter fra pinnen paa hull 9 og satte birdien. En under par ved running... Jeg fortsatte flyten og reddet inn en mesterlig par paa hull 10 etter en tur under et tre etter utslaget. Hull 11 er rett frem, men med en komplisert green der du helst boer vaere 100% sikker med jernenes lengde og lande ballen paa riktig sted for aa faa riktig sprett mot hullet. Etter litt adrenalin i blodet kjoerte jeg en 300-yard lang drive midt i fairway og satte opp wedgen til 1 meter fra hullet. En ny birdie var paa plass. Hull 12 hadde et godt utslag, og jeg var rundt 7 meter fra pinnen etter utslaget paa dette korte par-3 hullet. En bitter 3-putt og bogey var imidlertid ikke nok til aa faa meg i ubalanse, og jeg klinte til paa hull 13, et par-5 hull med nok enn 300-drive. Med et 4-jern i haanden fra 200 yards gaf jeg meg selv en 5 metersputt for eagle, og jeg tappet inn birdien etter en bra putt som lippet ut. Deretter ble det en fin par paa hull 14, foer jeg yppet meg til en birdie paa 15. etter en middels approach og en fantastisk 7-metersputt. Etter det var det par-golf inn, men hadde sjanser for birdie baade paa hull 16 og 18, som begge la seg paa andre siden av koppen, bare noen faa centimeter unna.
Runde 3 gav meg en runde paa 3 under par, og jeg tenkte at naa skal vi pokkermeg vinne, noe vi gjorde etter mesterlige sisterunder av smatlige paa laget. Vi banket UNLV med 8 slag den siste runden, og vant med 5 slag over dem totalt!!!!!!
Seieren ble feiret paa In-n-Out Burger, og vi var meget fornoeyde med dagen i sin helhet. Og da vi kom paa flyplassen vel hjemme i Texas hadde coach arrangert for en limousin med lilla ballonger og helium nok til oss alle. Etter aa ha skveket oss i latter i limoen fikk vi sprudlevann uten alkohol, og vi moret oss med hoey musikk og full fres til vi var tilbake paa campus. Hva som skjedde etter dette har faatt regelen "What happens here, stays here...", men det kan vel sies at alle kom seg vel hjem, alle hadde det fantastisk moro og alle hadde hodepine dagen etter...
I dag var det huet under armen og armen i bind for de fleste av oss, men Brooke og jeg hadde lekser, saa vi satte oss i biblioteket og jobbet iherdig for aa bli ferdig med en presentasjon som er i morgen. Jeg har gaatt rundt og knasket Advil hele uken etter at jeg fikk inmari vondt i ben og hofter samt korsryggen, og det har ikke gitt seg overhodet hele uken. Vi haaper det er forbipasserende troetthet... *gjesp*, saa blir det doktor-besoek i morgen.
Som jeg har sagt folkens, saa er livet mer enn det blotte oeyet kan se. Ingen i biblioteket vet at vi er Conference champions, men det vet vi. Livet er en haandfull oeyeblikk -som Marilyn Monroe kanskje ville sagt: Life is like a handful diamonds. They are the prettiest of what's pretty, the strongest there is and every girl loves 'em. You give a woman the opportunity to grasp them, and they're yours forever...
Joda, minner varer evig. En Conference ring gjoer ogsaa det. En liten stein i haanden hver dag som minner oss paa fantastisk lagaand, lattermilde oeyeblikk, hardt arbeid og noe aa vaere stolt av. Naar oeyeblikkene blir mange kan man legge dem sammen -og vips, saa har du en del av livet.
En hilsen fra en Happy Golfer!
Rachel =)
Gratulerer! Hilsen Inger :)
ReplyDelete